Langvarig smerte

Smerte som vedvarer utover tre måneder omtales som langvarig. At skillelinjen mellom akutt og langvarig smerte er ved tre måneder handler i stor grad om tilhelingstid.

Smerte alltid er en sammensatt opplevelse. Erfaringer, situasjon, tanker og følelser påvirker alltid smerteopplevelsen. Å lære om smerte kan bidra til at nervesystemet oppfatter et stimuli eller en situasjon annerledes? Dette kan føre til at også smerteopplevelsen i seg selv forandres. De fleste av kroppens vev bruker mindre enn tre måneder på tilheling etter skade. Langvarige smerter tjener ikke nødvendigvis den samme hensiktsmessige alarmfunksjonen som akutte smerter. Faktisk er det sånn at sammenhengen mellom smerte og skade blir mindre og mindre jo lengre smertene varer.

Hva er da årsaken til langvarige smerter? 

Langvarige smerter kan ha sammenheng med en underliggende sykdom, tilstand, hendelse eller operasjon. For langvarig smerte som er tilknyttet en underliggende tilstand, anbefales det å lære mer om den aktuelle tilstanden. Du kan for eksempel lese mer om artrose her (link). 

Smerteforskningen har funnet ut at langvarige smerter også kan være til stede uten at smertene er tilknyttet noe underliggende sykdom. Smerte kan altså være en tilstand i seg selv.Komplekse endringer i nervesystemets funksjon kan føre til at langvarige smerter ender opp med å bli som en overbeskyttende alarm. En alarm som fortsetter å ringe etter at brannen er slukket, eller som en varsellampe som fortsetter å blinke etter at feilen er fikset.

Sensorene i kroppen kan få økt følsomhet / Økt sensitivitet. En av endringene som kan forekomme i nervesystemet er at sensorene i kroppen (les mer om sensorene i del 2 akutt smerte) fortsetter å overvåke med lavere terskel enn normalt. Sensorene er altså blitt mer følsomme og rett og slett for "flink" til å oppdage mulig fare. Da vil sensorene sende faremeldinger til tross for at stimuliet de har oppdaget (mekaniske, kjemiske eller temperatur) ikke har reelt skadepotensial. Denne uhensiktsmessige tilpasningen, hvor nervesystemet fortsetter med nøye overvåkning, kan sammenlignes med en røykvarsler som utløses av vanndamp eller en varsellampe som begynner å lyse bare fordi du starter motoren på bilen. 

Sensorene er forbundet til hjernen via ryggmargen. Her kan det også skje endringer som gjør at smerte blir som en overbeskyttende alarm. Vanligvis har kroppen mulighet til å dempe "faresignaler" også før de ankommer alarmsentralen i hjernen. Det er eksempelvis noe av dette som skjer når du blåser på et skrubbsår og det kjennes mindre vondt ut. Ved langvarige smerter kan kroppens evne til å dempe "faresignaler" via denne mekanismen reduseres.

Det er viktig å påpeke at hjernen ikke har et eget "smertesenter", slik som f.eks hørsels- eller synssenteret har. Når hjernen skal avgjøre hvorvidt man skal kjenne smerte eller ikke, er det derimot veldig mange ulike sentere, eller "avdelinger" om du vil, involverte. Du kan se for deg at hjernen avholder et slags "allmøte" hver gang den gjør en trusselvurdering. For å ta en best mulig beslutning innhentes all tilgjengelig informasjon, blant annet; tidligere erfaringer, tanker, følelser, informasjon om omgivelser og kontekst, samt eventuelle "faresignaler" fra kroppens sensorer. På bakgrunn av dette besluttes det om man kjenner smerte eller ikke. Som regel drøfter "smertemøte" altså betydningen av faremeldinger som er på vei inn til ryggmargen, men ikke nødvendigvis. Helt i ytterkanten av hvordan dette fungerer kan hjernens "smertemøte" være overbevist om at kroppen er truet til tross for at det er få eller ingen faremeldinger fra ryggmargen. I disse tilfellene kan selv normal bevegelse av et ledd eller lett berøring av et hudområde føre til at smertealarmen utløses.

Forenklet kan man dermed si at langvarige smerter kan forårsakes av at alarmsentralen(hjernen) bombarderes av "faremeldinger" på grunn av økt følsomhet blant kroppens alarmsensorer, og/eller at selve alarmsentralen "feiltolker" informasjon og dermed virker overbeskyttende. I tillegg kan kroppens evne til å dempe "faremeldinger" reduseres. Fellesnevneren for dette er nervesystemets og cellenes evne til læring og tilpasning. Dette kalles nevroplastisitet. Man kan nesten si at kroppen har "lært" seg å produsere smerte, også i tilfeller hvor dette ikke er hensiktmessig.

Hva kan du gjøre for å redusere langvarige smerter?

Kroppens , og nervesystemets, evne til konstant læring og tilpasning kan både være noe av årsaken til langvarige smerter men også veien ut av langvarige smerter. Det faktum at det er mange forskjellige faktorer som påvirker smerteopplevelsen, betyr også at det er potensielt mange faktorer man kan påvirke for å redusere smerten. I del 4 av denne artikkelserien om smerte kan du lese mer om betydningen fysisk aktivitet kan ha på smerte og eventuell reduksjon og egenmestring av smerter.

Nevroplastisitet:  

Nervesystemet er i konstant endring for å tilpasse seg forandringer i kroppen, og i omgivelsene våre. Dette kalles for nevroplastisitet.  

Nevroplastisitet er hensiktsmessig når det fører til at du lærer deg å bli mer presis i utførelse av bevegelser, når du blokkerer ut støy fra trafikken, eller når du automatiserer daglige gjøremål som å låse ytterdøra uten å tenke på det.

Nevroplastisitet er også svært hensiktsmessig og nødvendig når et ungt liv skal lære hva som er farlig og hva som er ufarlig. Nervesystemet som er tilknyttet smerte er svært lettlært. Det er hensiktsmessig, for at smertens funksjon som alarm ikke skal bruke unødvendig lang tid på å lære seg hvilke situasjoner som er farlige. Du kan for eksempel sammenligne antall repetisjoner som skal til før et barn lærer seg å koordinere bevegelser, med antall ganger et barn trenger å erfare at en varm kokeplate er farlig.

Selv om uhensiktsmessig nevroplastisitet kan føre til at smerte blir som en overbeskyttende alarm, kan også nevroplastisitet føre til at smertealarmen kan lære seg å bli mindre overbeskyttende